En reise fra min hukommelse pluss noen nåtids øyeblikk

Del 1

Fakta

Min hukommelse ser bakover til 1950 og utover i femtiårene og litt over i sekstitallet, nærmere bestemt 1962. Stedet er Alta like etter krigen og flyplassen er «arvet fra tyskerne» den gikk ikke å rive ned eller brenne. Jeg kan selvfølgelig slå opp i hva andre har skrevet, men jeg velger å reise gjennom min egen hukommelse å se hva som finnes igjen der av mer eller mindre riktige «fakta»! fra jeg var liten, 4 til 5 år og til jeg fylte 17 i 1962 da jeg forlot stedet.

Skyller til grisen

Jeg minnes Østlyngen, en stor butikk og bakeriet en mindre butikk. Bakeriet ble drevet av Knut og Else Østlyngen, først bodde de i en brunrød bygning bakenfor Østlyngen bygget nedenfor Ole Olsen ikke langt fra nåværende Elvebakken kirke. Vi kunne ikke kjøpe så meget vi ville, vi hadde fått utdelt små rasjonerings firkanter som måtte leveres inn ved innkjøp. Og man måtte spe på så godt man kunne. Mamma samlet på skyller (matavfall) og leverte dem en gang i uken til familien Knut Østlyngen som foret en Gris som skulle slaktes til Jul, jeg tror vi fikk en kvart gris og noe blod

Flystasjonen

Slaktingen var en høytid for oss barna, vi stod å så på med store øyne, jeg tror grisen fikk på seg en maske for pannen og det ble slått på den med en hammer og så var grisen død. Den ble så heist opp og delt og blodet tappet i en tønne eller bøtte, så var julematen sikret. Det første stedet jeg husker at jeg bodde var i en «tyskerbrakke», det ble den i alle fall kalt, ikke sikker på hvordan den ble bygget, men den lå på elvebakken mellom Posti og Ottem på fjord siden av veien, det var den første flystasjons bygningen etter krigen, pappa var kombinert telegrafist og flygeleder og dirigerte flyene som skulle lande og ta av.

En tallrik familie

Huset hvor rådmannen bodde lå ikke langt fra oss. Parallelt med hovedveien gikk en indre vei mellom hovedveien og flyplassen og ca. 300 meter langs den veien mot elva på venstre side hadde Simonsen familien sitt hus, eller vare det Simensen. De var en barnerik familie, 15 eller 16 barn, ingen var like gammel som jeg, men rett over og rett under. Hvordan de klarte å brødfø alle sammen var en stor gåte, med ett karri lite jordbruk og en robåt til fiske. Det sies at moren til alle barna var tidligere ishavsskipper, men hva vet jeg, det sies jo så mangt.

Lille sjøen

På fjord siden av flystripen lå en fin og rik innsjø, hvor vi barna badet om sommeren, innsjøen var bare en halv til en meter dyp ved flo og ble derfor fort oppvarmet, der var det mange familier som koblet av, og hvor barna kunne leke og boltre seg. I den samme innsjøen som vi kalte lille sjøen var det mange kanaler hvor det svømte småfisk som vi kalte «sik» det var ikke sik, men egnet seg godt til å agne lina med, mange fiskere agnet lina direkte fra disse små kanalen med småfisken. Lille sjøen holdt nok liv i mange en familie i disse trange etterkrigsårene. Etter at den nye flyplassen kom har man ikke lengre tilgang til Lille sjøen, og det er vel knapt noen som vet at den har eksistert.  

Egg

Jeg husker vi kjøpte melk på metallspann og varer i papirposer. En gang ble jeg bedt om å kjøpe egg, det kan ha vært på Posti, kanskje 20 stykker i en papirpose, jeg var nok ikke gamle karen og turen ble litt lang så jeg satte meg for å hvile litt, oppå papirposen, da oppdaget jeg at egg ikke gikk an å sitte på, jeg tror det blev noen igjen. Ja hva husker man ikke av viktige momenter.

Et lite glimt av nåtid

Reprisen

Vi er extremt sportsinteresserte min kone og jeg, vi fryder oss når Norge vinner, vi er ikke så veldig opptatt av fotball i og for seg, men når United vinner og lukter på liga tittelen, da er vi høyt oppe. Går det dårlig slår vi gjerne av tvn og titter inn litt senere for å se om det har snudd. Nå er vi høyt oppe og bare venter på neste kamp. Vi liker håndball også, men klarer ikke å se på direktesendingen, det blir for spennende, men om Norge vinner ser vi gjerne på reprisen og det har blitt en del repriser i det siste.