Del 4

Den nye flystasjonen

Så kom tiden da vi måtte flytte, flystasjonsbygningen i tyskerbrakken hadde ikke tilstrekkelig radio forbindelse til flyene som skulle lande og ta av. Den nye bygningen ble bygget midt på sandfallet og malt gul og fire store master ble plassert ved bygget for god signalstyrke. Opp til huset fra Bukta ble det bygget en trapp på 185 trinn og to plattinger der trappen skiftet retning. Min skolevei de nest årene var etablert.

Isolert

Å bo midt på sandfallet ble for oss barna noe helt nytt. En lengre skolevei ca. en og en halv kilometer. Alt av proviant og ting måtte bæres, stort sett fra elvebakken. Pappa var av den gamle skole og ville ikke ha bil, han brukte en gammel rød sykkel, men det fungerte. Om sommer, vår og høst gikk alt greit, men om vinteren føyk veien til Sentrum igjen ganske ofte og da var vi isolert for større leveranser.

Hver dag eller annen hver dag

Om vinteren når det var godt med snø brukte vi skiene til skolen, vi gikk rett over bakken (sandfallet) det var kortere og mye raskere. Det er noe som plager meg, hukommelsen er ikke så bra, gikk vi på skolen hver dag, eller bare annenhver dag? og gikk vi på skolen om lørdager også? Det svirrer litt uklart i bakhodet.

Myriade av tuneller

Snøen føyk ikke bare over veien, men også over hele tomta ut mot kanten av bakken (sandfallet) og vi gravde tuneller helt fra døra og 50 meter bort mot porten. I løpet av vinteren ble det en myriade av tuneller på kryss og tvers. Det var moro helt til våren kom og snøen tinte, og det raste her og der og noen ble stengt inne av snøen og da var det bare å grave seg ut.

Alpinbakken

Ned fra huset mot bukta ble alle trær og busker kuttet i en gate på ca. 30 meter for å grave ned kobberplater i skråningen for bedre radioforhold. Denne gaten i skogen ble en alpinbakke for oss barna og mange venner. Vi lagde akebrett av helhårde plater og seilte av gårde helt ned til hoved veien i Bukta, det var stas.  Når vi snakker om Bukta så lekte jeg med en del av de derfra og det var nok tøffe tak en gang iblant, men man tok jo igjen også. I ettertid derimot har jeg fått høre fra noen at de ble stygt mobbet og det kan nok tenkes at det var en ekstra tøff mobbekultur nettopp der ifra.

Han datt ikke

Så fikk jeg hoppski, ganske tunge, tror de var lavet av Hikkory. Ved skolen var det to hoppbakker vi brukte, lille og store Rishauen. I den lille var bakke-størrelsen på ca. 15 meter, men i den store kunne man hoppe nesten 30 meter, men det var det nesten ingen som gjorde. Jeg hoppet stort sett på kulen, ikke noe videre, men en av Kivijærvi guttene hoppet langt og lå flat på skiene i lufta. Han som oss andre datt en del ganger. Men det var en der som aldri datt og han hoppet bakken ned hver gang. Han konkurrerte rundt om i Finnmark, og det gikk rykte om at han aldri datt der heller og vant stort sett alltid, Han ble en av verdens beste hoppere som ingen likte å hoppe etter.